Det vandrer mange myter og historier på de glade vertshus. Tidvis er skrønene så gode at de er vanskelig å skille de fra virkeligheten. Det er litt som med skrøner som med sagn og sagaer: Litt er sant, og det meste er funnet på for å gjøre historien bedre.
Legendenes handlingsrammer er vide. Den ene dagen handler det om faren for at en vakker kvinne skal lure den øldrikkende gjest til et ukjent hotellrom, hvor vedkommende påfølgende morgen risikerer å våkne i et badekar fylt med is og uten høyre nyre, den neste dagen om hun som hadde tenkt å feire bursdagen sin sammen med bikkja og en boks leverpostei, når alle venner og kolleger hadde samlet seg i hennes leilighet for å lage overraskelsesfest.
En av legendene handler om en 800-meter langt nedlagt jernbanespor som burde fjernes i Hønefoss. Som vanlig startet det hele på en lokal ølstue. En tilreisende øldrikkende entreprenør lurte på om sporet var i bruk. En lokal folkevalgt som også tilbrakte mesteparten av fritiden sin i det samme offentlige rom, svarte: ”Nei, men kom med et greit anbud, så skal du få jobben med å fjerne det!”. Samtalene fløt videre, og ofte ville historien stoppet der.
Påfølgende dag leverte den tilreisende entreprenør inn et anbud på 100.000,- For denne prisen skulle han fjerne hele linjen, svillene og skinnene. Kommunen gav han straks jobben, hvorpå han tok kontakt med en skraphandler fra Hurum som kunne stille med bil og kran gratis, dersom han fikk kjøpe skinnene for kr 500.000,- I tillegg måtte entreprenøren gå til anskaffelse av tung elektrisk dregg, til 20.000,- for å få opp boltene. Hele jobben gjorde han selv, og det tok han to uker å innkassere de 580.000,- dette gav i inntekt.
Sivile øldrikkere synes kanskje dette høres ut som en voldsom fortjeneste. Det er likevel alltid en eller annen som mener 100.000,- var et latterlig lavt anbud, og det er først da fortelleren sier: ”Kommunen var kjempefornøyd de, måneden før hadde de nemlig forkastet et anbud fra Veidekke på 4,2 millioner! Du skulle sett hvor forbanna han entreprenøren var da han hørte det, gitt!”
Nå er kanskje ikke Hønefoss stort nok til å la denne historien kvalifisere som en ekte urban legende, kanskje vi heller burde kalle det en koselig historie fra Kommune-Norge?
En morgen våknet jeg opp sofaen. Det var en av disse morgenene man ikke helt forstår. Hvorfor gikk man ikke kvelden før opp på soverommet hvor sengen står? Det var en av disse morgenene man lurer på hvorfor man i det hele hadde vært ute dagen før, for ikke å snakke om hvor. En søndags morgen. Nei, en søndag ettermiddag, må det ha vært.
Fjernsynet stod på. Det var en film om ett eller annet på skjermen. Fjernkontrollen var ikke i å se. Tanken på å reise seg opp var vond. Det måtte bli til at man lå å så på det der. Om ikke annet til kroppen og hodet ble koordinert.
Sånn i halvdøsen oppfattet jeg at det var en spillefilm, eller kanskje en serie. Den handlet om en amerikansk kvinne. Hun var misfornøyd med utvalget av bøker i sin New Yorks bokhandlere. Nå måtte jeg finne fjernkontrollen. Dette var nok en grusom romantisk komedie. Alternativt kanskje jeg kunne kaste noe hardt og tung på fjernsynsapparatet så det sluttet å bråke så fælt. Da skjedde det: Jeg måtte ha vann. Full fart opp, glass vann drukket, og tilbake i sofaen.
Fremdeles ingen ting som hendte. Det var snakk om en leilighet hun hadde flyttet inn i. Et brev hun hadde skrevet til et antikvariat i London, en forespørsel på bøker. Jeg tenkte: Var det så komplisert å få tak i en bok tidligere? Nå går man jo bare på nettet.
Filmen fortsatte med at hun utvekslet flere brev, og kjøpte flere bøker fra dette engelske foretaket. Personskildringene var så levende, at til tross for at jeg hadde funnet fjernkontrollen i kjøleskapet da jeg hentet meg Cola litt senere, ble jeg mer og mer grepet av skildringen.
Hun utviklet et spesielt vennskap, nesten en forelskelse av det slaget man ser i bloggverden, med de ansatte i forretningen. Samtidig ble etterkrigsutviklingen i begge land beskrevet. Det føltes som en personlig og ærlig skildring.
Når filmen var over, begynte jeg virkelig å konsumere det jeg nettopp hadde sett. Jeg slo opp på Internett: sjekket stedene, adressene, personene som var omtalt. Et øyeblikk lurte jeg på om jeg skulle bestille boken, men så slo det meg: Kanskje de n ville bli en nedtur. Nå hadde jeg hatt en positiv opplevelse med denne filmen, kanskje jeg burde la det bli med den opplevelsen; Kanskje var det en mening med at jeg hadde sovnet på den sofaen natten før likevel.
Heiagjengene samler seg for å hylle frelseren. Denne gangen kom han ikke ridende inn til byen på et Esel, men med flytoget. Planeten er reddet! Seieren er vår!
Så langt har man produsert en film. Mer vil sikkert følge, og nye penger vil nok bli bevilget til spennende komitémøter med diett- og nattillegg som er fullstendig skattefrie. Og Avec!
Det hele minner kanskje litt om når media forteller oss at Rosenborg ikke kan slå Milan og at Chelsea alltid vinner på hjemmebane. Kjente faktum som ikke engang skaperen kan gjøre noe med.
I sannhetens og rettferdighetens navn, var hevneren nødt å innta sivilt tøy og bevege seg mot sentrum av bosettingen. En alvorlig svikt i hans kommunikasjonsutstyr, nødvendiggjorde utskifting av en viktig personlig komponent: Et SIM-kort.
Til tross for hans tilfluktssteds manglende tilgang på offentlige kollektivtransport, har hevneren, når han ikke til hest, om natten, sloss for rettferdighet og frihet, valgt å ikke gå til anskaffelse av personbil. Ettersom bruk av Taxi er relativt rimelig, er vurderingen at en slik sjåførtjeneste nok lønner seg, med mindre han plutselig føler behov for å kjøre mye. Skulle sistnevnte slå inn, kan han leie seg en bil, det koster bare 800 kroner uka, for en splitter ny en.
Da transport var rekvirert og han var kommet seg til et lokalt handelssentrum der man normalt kunne foreta utskifting og vedlikehold av mobiltelefonkomponenter, viste det seg etter en liten times kø, ikke å finnes SIM-kort av nettleverandøren jeg hadde valgt. Jeg ble derfor henvist til en forretning som lå to kilometer nærmere sjøen.
Han gikk ut av kjøpesenteret, så opp på solen, og forstod at arbeidsdagen uansett ikke kom til å bringe noe mer nyttig med seg nå. Klokken var nesten 1330, og han beregnet en liten time i den neste forretningen, samt tidsforbruk ved transport hjem. Tiden ville enkelt og greit ikke strekke til.
Solen skinte, han kjente valget av en lett kortarmet skjorte og gode sko var riktig. Beslutningen ble fattet: Disse snaue meterne ned til forretningen kunne han gå til fots. Frisk luft og god mosjon.
Når han kom ned mot sentrum, kom frykten. Butikkeierne stengte forretningene. De dro ned svære skjold og gitter, slukte lysene og forlot stedene. Var han blitt gjenkjent? Var det neste et bakholdsangrep fra skatteoppkreverne og de militære? Han følte seg maktesløs og kordeløs.
Tanken suste gjennom hodet. Kanskje burde han søke dekning på et av de lokale vannhullene? Forsøke å blande seg inn, slik at han ble vanskelig å identifisere. Her kunne det stå om minutter, så han slengte seg staks inn på det nærmeste akseptable stedet.
Her fikk han ting forklart. Han befant seg i en midlertidig Rød Sone. En såkalt Siesta. En generalstreik som daglig ble markert mellom klokken 13.30 og 16.30. Kanskje til og med lengre om sommeren. Han pustet lettet ut, satte seg i et hjørne der han nøt stedets absolutt drikkbare tankøl.
Plutselig, da klokken slo 16.30, ble stedet tømt. Han forstod at streiken var avblåst, og at arbeiderne, etter inntak av betydelige mengder øl, nå var på vei tilbake til sine arbeidssteder. Han beveget meg ned til den forretningen han var blitt fortalt om, der hans problemer ble løst på under 15 minutter.
Etterpå dro han innom annen forretning og fikk tak i noen lyspærer til kjøkkenet. Nå kunne han endelig dra hjem til Casa de Santiago de La Vega med drosje.
Det blir spennende å lese om 5-år hvem som faktisk fikk kjøpe obligasjonen til underkurs og som kan realisere en enorm gevinst. Om kommunene noen gang hadde kunnet realisere noen gevinst er heller usikkert. Likevel er det trolig tapet allerede er inntruffet og vil ikke øke vesentlig, da det i stor grad skyldes forsiktighetsprinsippene man bruker ved føring av regnskap. Obligasjonen blir neppe verdiløs.
Arrest i meglerens eiendom høres fornuftig ut. Et spørsmål gjenstår dog: Hvorfor er det ikke tatt arrest i noen eiendeler tilhørende de ansvarlige politikerene?
Det dundrer med konspirasjonsteorier i hodet. Har Bush selv tatt helikopteret ned til Gates og stengt det nye blogstedet mitt? Det virker ikke! Jeg kommer ikke på det! Hva vil alle mine nye lesere tro?
Forsøk på å finne rasjonelle forklaringer og løsninger blir vanskelig. Klumpen i halsen blir større og større. Hva skjer nå? Er den nye verdensordenen som har tatt kontrollen? Kan de virkelig være så redd for avsløringer om mislykkede norske utviklingsprosjekter, trikken i Trondheim og dette kritiske lyset jeg har rettet mot Nobelprisvinneren Gore?
I tro på gode krefter flakker tankene mine over til tekniske problemer hos Microsoft. Men slikt kan jo ikke være tilfeldig. De to andre blogstedene mine er jo oppe og går!
Jeg er overbevist. De sitter nok i en eller annen komité og forsøker å avgjøre min videre skjebne. Forsiktig for å late som jeg ikke tror de er der og ser meg over skuldrene, ser jeg at jeg faktisk når dataene mine med webredigeringsverktøyet. Tanken slår meg, dersom jeg er rask og setter opp en plakat på siden om at det er noen tekniske gremlins i systemet, så gir de meg nok mer goodwill.
Kanskje de til og med lar meg leve, i håp om at ingen tror på sannhetene jeg presenterer!
Lyst på kjøkkenet var gått. Sulten dukket likevel opp. Ettersom jeg var utsatt for et snikangrep fra De Røde dagene, er det heller lite mat i huset. Eller mat var der, men jeg manglet ting som brød og ferdigmat.
Boksen med tomatbønner kunne jeg kanskje ha fått til å åpne, og helt den over i en tallerkenen å varmet den i mikrobølgeovnen. Men nei, det fristet lite. Så jeg tok og åpnet døren til kjøleskapet. Plutselig var det lys i rommet, lys fra kjøleskapet.
Lyset var svakt, men nok til at jeg kunne se komfyren, hakkefjøla mi og kjøkkenkniven min. I kjøleskapet så jeg godsaker som egg, smør, løk, paprika, melk og bacon. Tanken slo meg: Jeg lager eggerøre med løk, og bacon og tomatbønner ved siden av.
Jeg hakket opp en halv løk. Deretter tok jeg to egg og en sjenerøs mengde smør i en liten kasserolle over varmen. Trikset med en god eggerøre, er å skrap e egget av bunnen av gryten straks det har festet seg, samt at varmen ikke må være for høy. Etter fem minutter skraping, var det hele en luftig og fin masse, som jeg kunne tilsette litt helmelk som jeg rørte inn i massen for å få mer luft. Ideelt sett skal man bruke rømme eller creme fresh, men melk funker bra. Jeg satte kasserollen av ovnen, tilsatte løken og rørte godt, før jeg helte det hele over på tallerkenen.
Skylte raskt over kasserollen og hadde i halve boksen med tomatbønner i den for å varme opp over svak varme. Deretter delte baconet opp i terninger som jeg stekte på komfyren. Når de var sprøstekt hadde jeg det over på tallerken sammen med den da oppvarmede porsjonen tomatbønner.
Siden det ikke var noe brus igjen, tok jeg en av flaskene med Cabré & Sabaté, fant meg et fint Champagneglass og satte meg ned for å nyte herligheten. Og her sitter jeg nå og inntar et herlig måltid.
Med litt fantasi kan man faktisk overleve,
og ha det greit, selv i et mørke skapt av De Røde.
Det er sjelden en annonsert hendelse er blitt avlyst så ofte som jordens undergang. Vikingene hadde Ragnarrok å forholde seg til, og etter at Olav Trygvasson og Haraldson hadde kappet noen hoder og begått barnerov i noen bygder, fikk vi de herlige beskrivelsene, egnet som høytlesning på nachspiel med store alkoholinntak, i Johannes Åpenbaring.
Basuner, glødende regn og dyret selv! Her gjelder det å ha betalt sin avlatt. Den Gode Gud er selvsagt streng og dommen er ikke særlig i tråd med liberalt tenkende menneskers konsepter om rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet. Vi snakker om pinsel og helvete i all evighet.
Avlatt er et snedig konsept. Dessverre har en tesespikrende geistlig tysker (eller var han fra Østerriket)for lengst fått protestantert oss til en mer dydig, dog langt mer nøktern og forsakende, vei mot den evige frelse. I andre sammenhenger omtalt som døden.
Her er det jeg faller av. Jeg har fått med meg at på 70-tallet var det den nye istiden vi skulle frykte. Verden ble vist kaldere og kaldere. Også snudde det, det var plutselig kornavlingene og pol-isene som skulle svikte. Datidens miljøvernere, som for lengst er blitt SUVere, stod på og lagde groteske sanger om fremtiden. Synge kunne de:
Det jeg ikke forstår, er hvordan folk fremdeles springer rundt og roper på dommedag. Nå skal vist jorden bli varmere. Løsningen ser ut til å ligge i å slutte å forbruke, dessuten forlange at alle andre på planten også skal slutte å forbruke.
Nå er vist konseptet at vi skal sende pengene som folk i Norge ikke trenger til annet en veier, sykehusplasser, skoler, barnehager, jernbaner, kollektivtrafikk, industriarbeidsplasser, etc, etc, etc, ut av landet. Der, i det store utland, skal pengene brukes til å hindre utvikling, til tross for at man har store budsjettposter som nettopp handler om å sende penger til disse landene for å skape utvikling.
Statsministeren står stolt på TV og åpner den nye gassrørledningen mellom Norge og Storbritannia. Det er nemlig slik at dersom gassen forbrennes der, og ikke i Norge, så slipper den ikke ut så mye Co2. Harry Potter effekten kaller fysikerne det.
Med stor forskrekkelse og ergrelse for meg, meddeler Dagbladet budskapet om at den rødgrønne regjeringen har besluttet å bidra med 3 milliarder i året for å forsøke å stanse nedhoggingen av klodens regnskoger. Beløpet er for så vidt ikke det viktigste. Hvor kommer pengene til å gå? Blir ikke dette som med all annen uhjelp?
Tsunamihjelp til Thailand er tidenes beste eksempel. Et prosjekt der alle pengene gikk med til å presse opp priser hos lokale entreprenører. Deretter forsvant de i lommene til korrupte lokale politikere og forretningsmenn. I praksis var det hele kun pengehjelp til Thailands overklasse, en overklasse som har alt for mye fra før.
Nettopp det samme vil skje på Borneo, i Brasil, i Peru og andre steder der man ønsker å bevare regnskogen. Vi vil overføre penger som kunne gått til å bygge jernbane, veier, sykehus og skoler, til den korrupte overklassen som indirekte gjennom sin fullstendig holder folket nede, og koser seg med sin overdrevne og dekadante levestil. I mellomtiden slukkes lyset på norske sykehjem klokken 17, og folk må drite i sengen, fordi det ikke er penger til å ha pleiere på jobb.
Dette skal liksom være sosialistisk? Dette skal liksom være i Marcus Thranes ånd? Marcus var på den andre siden han, han kastet stein på disse politikerne og deres korrupte, uærlige og arrogante kollaboratører.
Konen til Al Gore, Tipper Gore, gikk i 1985 sammen med tre andre kvinner og dannet ”Foreldrenes Musikkvuderingssenter” (The Parents Music Resource Center – PMRC). En organisasjon som hadde til hensikt å forby musikk med voldelig, seksuelt eller rusfremmende tekster.
I et forsøk på å forby denne grusomme musikken, organiserte man en høring for kongressen. Det underliggende klippet viser en kort dokumentar om hvorledes Dee Sneider fra Twisted Sister håndterte høringen i kongressen:
Resultatet av det hele, ble et forlik: Musikkindustrien skulle innføre et frivillig merkingssystem, slik at foreldre kunne unngå å kjøpe musikk med uønsket innhold til sine barn. En gavepakke til musikerne, som nå var garantert at de unge opprørske kun ville velge deres musikk.
Motivet fra foreldrene kan høres edelt ut. I virkeligheten antar jeg det var et forsøk på å skaffe sine ektemenn ekstrastemmer fra de radikale kristne miljøene i USA.
Det hører likevel med til historien at musikk som er merket som undesirable, fremdeles ikke blir solgt gjennom kjeder som Wall-Mart og J. C. Penny. Så politisk-korrektoppdradde barn i USA har gått glipp av sanger som Bobby Brown og Jewish Princess av Frank Zappa.
Personlig har jeg for lengst innsett nødvendigheten av å ta en rask titt inn på kjøkkenet til restauranter. Dersom dette er et problem for restauratøren, er det et langt mindre problem for meg å gå til en annen restaurant. Å bruke natten og morgendagen på toalettet eller sykehuset er vitterlig ikke verdt mine penger.
Jeg er sterk tilhenger av at de seriøse restaurantene går sammen og etablerer felles internkontroll. Denne kontrollen bør foregå uanmeldt og flere ganger i uken. Resultat og avvik bør postes på Internett, og være tilgjengelig pr sms. På den måten kan jeg og andre vite at det vi spiser holder en fornuftig kvalitet.
Som innvandrer og økonomisk flyktning i et fremmed land, blir jeg fremdels forfulgt av De Røde. Nesten uansett hva man gjør, så dukker de opp helt uten forvarsel og helt uten at man egentlig begriper hvorfor!
Det startet med at jeg stod på kjøkkenet. Jeg så inn i kjøleskapet og tenkte, jeg går bort til slakteren og kjøper meg en stor og god skive med ytrefilet. Og da smalt det og ble mørkt! Lyspæra på kjøkkenet var død.
Greit, tenkte jeg, ”da blir det å rusle på supermarkedet, kanskje de har en god kjøttbit der også, forresten kunne jeg trenge litt mer brus, så det er greit. ”
Full fart opp trappen, rask barbering og dusj på badet, oppdaget at jeg kunne trenge mer deodorant, ned trappa, startet virusscan av pc’en fant skoene, noen penger og gjorde meg klar til den 350 meter lange spaserturen til butikken.
På veien gikk jeg forbi en lokal pub, som var stengt. Ettersom jeg aldri hadde den store tiltroen til driveren, antok jeg det var den lokale sheriffen som hadde vært der og stengt stedet en gang for alle. Trist, men ikke uventet. Rundt hjørnet møtte jeg 5 av de ansatte, som satt på en stein og filtrerte frisk luft gjennom sigaretter. Siden jeg antok det var den lokale mobben som ventet på at eieren skulle dukke opp, slik at de kunne fremme lønnskrav, var jeg litt forsiktig. Spørsmålet jeg stilte var: ”Men sitter dere her? Skulle ikke dere være inne å selge øl?”
De smilte og så på meg som den dumme innvandreren jeg var. Vi har akkurat stengt, vi kan gå inn å hente en øl til deg om du vil ha, men nå er det fri! Fri? Spurte jeg, ”Hvorfor det?”
”Det er Røddag i dag! Så da stenger vi tidlig! Butikken er stengt også, dersom det var dit du hadde tenkt deg!”, svarte de. På spørsmålet om hvorfor det var røddag, hadde de ikke noe fornuftig svar. De mente det var omtrent som i England, med bank-holidays, uten at det egentlig forklarer noe annet enn at det finnes i andre land også.
Resultatet av det hele var selvsagt at jeg gikk hjem. Uten biff, uten lys på kjøkkenet utover dagslyset som var i ferd med å forsvinne, og uten ekstra sprudlevann til i morgen kveld.
I hu og hei kappet jeg opp to poteter, en løk, en grønn paprika og to pølser i terninger. Stekte de raskt på pannen, mens lyse sakte ble svakere og svakere. Når jeg fikk hevet maten over på ei brødskive var det faktisk blitt så mørkt, at jeg ikke orket tanken på å steke et speilegg. Det kalles nedtur.
Ikke biff, men billig studentmat, på en lørdagskveld.
Dersom man er overbevist, over enhver forstand, å skulle tilhøre en overlegen rase, hvorfor skulle man da ha behov for å markere dette ved å ønske andres død og underkastelse. De burde jo enkelt kunne nytte sin naturlige overlegenhet til å tjene på andres mangler. Kanskje bli kjemperike ved å begynne å selge støvsugere, mobiltelefonabonnementer og sosialpornografiske serier av typen Hotell Cæsar til disse undermenneskene!
En slik overlegenhet faller uansett på sitt eget idioti: De ser ut som sauer i flokk. Individer finnes ikke. De oppfører seg som assimilerte droner. De virker hjelpeløse uten sterk føring fra en totalitær leder.
Jeg foreslår hardt fysisk arbeid under stramt oppsyn. Standardiserte boforhold og faste rutiner. Ofte referert til som forvaring på fengsel eller annen egnet institusjon.
Personlig synes jeg musikk er noe man bruker for å oppnå nytelse, å uttrykke følelser og å skape stemninger. Det har alltid vært slik for meg, og jeg omgått musikere fra mange sjangere som har sett ut til å ha samme holdning. Faktisk er noen av mine beste venner musikere.
I det siste er jeg blitt litt forferdet over musikkidioter. Mennesker som ser ut til å tro musikken de hører på gjenspeiler deres egen personlighet.
Til en viss grad er det mulig de har rett. Musikken man lytter til kan fortelle litt om hvem man er. Men man blir ikke homofil av å lytte til Christina Aguileras Beautifull. Hun har en vakker stemme, teksten er meningsfull, kanskje litt vel sukkersøt, men i små porsjoner vakker. For meg er det naturlig å like å se og høre på en vakker kvinne. En som synger er faktisk mye mer behagelig enn en som jabber i vei.
Ikke at jeg har noe imot ACDC, Aerosmith og Dimmi Borgur. Det er ting jeg liker å høre på i andre sammenhenger. For eksempel har Burn in Hell med Dee Sneider en helt klar betydning for meg når jeg ligger i 5. felt på M25 og forsøker å komme meg hjem til dusjen før lokalpubben før den stenger.
Men når jeg sitter i stuen min, eller er på bar, eller gjør noe annet trivelig, så foretrekker jeg å høre på akkurat det jeg vil. Og jeg driter i hva alle andre måtte mene om saken.
Al Gore ville vise seg som den mannen han var da han ankom Gardermoen. Han skulle reise med flytoget. Han hadde fått opplyst at det var miljøvennlig, men det viktigste: Det gikk fortere enn den vanlige limousin transporten han var vant til.
Hele seansen ble ikke mindre pinlig av at det så ut til at han fikk eskorte gjennom billettmaskinene og nok var grundig brifet om hvordan man skulle gå ombord i miljøvidunderet.
Men hva er det man sier: Selv om det ikke hjelper, så får man om ikke annet god samvittighet. Bra reklame for Flytoget, som selvsagt er alt for oss som vet vi kommer til Oslo bare 15 minutter senere og til halv pris med SAS Flybussen. Flytoget er mer behagelig da. Dersom de solgte øl ombord skulle jeg vurdere å begynne å bruke det.
Man må enten trekke slutningen at de faktisk mener biltrafikk og vulkanutbrudd er til større hinder for verdensfreden, enn alt annet. Alternativt kan det være at de forsøker å score noen billige poenger og oppmerksomhet om egne navlebeskuende prosjekter.
Personlig trodde jeg Kjell Magne Bondevik, med sitt eget fredsinstitutt som så langt i likhet med hans regjerings uhjelpspolitikk ikke har utrettet noen ting, skulle få prisen. Mye fordi politikerne i komiteen fremdeles har dårlig samvittighet fordi de mobbet han på Stortingets talerstol.
Vi får håpe prisen blir bedre anvendt enn annen støtte til film gitt av den norske stat. Det må likevel antas at filmskaperen har benyttet seg av vesentlig større kunstnerisk frihet, enn man finner i slike prosjekter.
Meningspoliti og bortkastet tid. Fag som er så dumme og enkle at ingen gidder å følge med. Lærere som har så liten peiling at man som 13-åring intuitivt forstår at disse folkene var de som ikke fikk seg andre jobber.
Hva er det man driver med i dag? Fagbrev for kassadamer og vaskehjelper? 3-årig videregående skole for å lære seg detaljene i Arbeidsmiljøloven, som uansett er så komplisert at om man skulle få bruk for den, må man ha profesjonell bistand!
Deretter fortsetter elendigheten. Høgskoleutdanning og massive studielån for å utdanne seg til lavtlønnsyrker, eller i verste fall ingenting. Private skoler som overhode ikke driver annet enn ”Certifisering” og dilling. Dette burde løses bedriftsinternt. Vi snakker om at 3 års skole, for voksne mennesker, ikke inneholder mer substans enn et kurs på 14 dager som man burde fått når man fikk den nye jobben.
I beste fall ender man opp med en jobb der man etter skatt har akkurat like mye betalt som man ville hatt om man gikk på trygd.
Før valget gikk de røde ut og støttet trikken. Det de ikke opplyste i valgkampen, var at ansvaret for kollektivtransporten ikke lengre var et kommunalt ansvar, men skulle overføres til fylkeskommunen når den pågående ”prøveordningen” var avsluttet.
Ettersom det faktisk er det ”rødgrønne” alternativet som har flertall også i fylket, er det virkelig trist å se at de ikke er villige til å ta det ansvaret for kollektivtransporten i Trondheim. Tilbudet burde som et minimum være forventet opprettholdt på et nivå som før ”prøveordningen” ble iverksatt.
Man kan selvsagt argumentere for at trikken i hovedsak er et fenomen som kommer Trondheims befolkning til gode. Kanskje riktig, men man må heller ikke glemme at Trondheims befolkning utgjør den største andelen av fylkets innbyggere, og at trikkedrift ikke nødvendigvis er dyrere enn å opprettholde et kollektivtilbud i Rennebu og på Oppdal.
Missforstå meg rett, jeg er ikke imot andre kollektivprosjekter, jeg synes bare det blir usmakelig når fylkespolitikerne forsøker å tvinge kommunepolitikerne i Trondheim til å ta en større og mer langsiktig del av regninga gjennom å skape en forhandlingssituasjon der kommunestyrets flertall på grunn av trikkesakens sentrale plassering i valgkampen, presser de til en svak posisjon.
Videre trikkeutbygging og finansiering av denne, er en rimelig forhandlingssak. Det kan påføre fylket en fremtidig kostnad, som de absolutt bør ha uttalerett i. Dersom det nye kommunestyret i Trondheim er villig til å foreta investeringer og gi ekstratilskudd for en slik utvidelse, er det et kommunalt anliggende.
Avisene har det siste året vært fulle av informasjon om skadevirkningene forbundet med spilleautomater, og omsider så har den store minister for kulturforstyrrelse, Trond Giske, fått gjennom et lovforslag mot vederstyggeligheten. Samtidig driver de samme avisene med en massiv mediedekning omkring nordmenn som har vunnet millioner på Internettpoker, uten et eneste ord om de hundretusener som har tapt tusener, og den nok helt hederlige og ubestikkelige ministeren har latt sine drikkevenner i Norsk Tipping kjøre igang en rekke nye pengespill markedsført i beste sendetid på statskanalen.
Disse opptakene ble smuglet ut fra Terras kontorer i begynnelsen av oktober. Det er ennå noe uklart om de stammer fra selskapets egne styremøter, eller om det stammer fra et av kommunehusene i de tre nordnorske kommunene som har foretatt investeringer i hedgefunds.
Grunnen til at jeg åpner bloggen med denne videosnutten, er primært for å teste om blogverktøyene fungerer. Fremover kan det bli et godt alternativ å følge med på denne bloggen, fremfor å lese kommentarer som dukker opp på nettavisenes hundreogørtigene side.
Neida, jeg har ikke tenkt å slutte å kommentere der. Jeg har bare tenkt å fortsette diskusjonene et sted hvor nettredaktørene ikke setter agendaen. Alle er selvsagt velkomment til å delta.
Extras 
Hilfe
